Julen,, den handler jo om at familien skal være samlet ikkesant? da blir jo julen enda bedre.. skulle bare ønske..
men ingen grunn til å deppe av den grunn, det er da familier som har det værre enn meg.. som ikke har foreldre for.eks.. for det har jeg jo.. eller jeg har en Mamma da.. Han andre er bare en mann som jeg kaller for pappa.. hvem er han liksom ?
dette brevet skrev jeg til han for 3 år siden..
Hei pappa.
Jeg vil bare fortelle deg, at jeg er skuffet over deg.
Jeg fortalte deg og Elisabet, at når dere fikk barnet fra Kina, så kom alt til og dreie seg om henne. Og det fikk jeg rett i.
Jeg føler at du og Elisabet skyver meg ut av familien, og at det er BARE Celine som er din eneste datter. Men sånn er det ikke, for du har nemlig 2 til.
Jeg opplever fra deg at jeg bare er en byrde som du må betale penger for.
Meg og Emily er begge skuffet, over alt du har lovt oss, som du ikke har holdt, mens du kjøper flyreiser til sånn by the way FØR dere reiser til Fillipinene.
er det viktigere for deg enn og holde kontakten med de 2 eldste barna dine?
Du har sett emily ganske skjeldent de siste to åra. Også prioriterer du og dra til Portugal framfor å dra til Oslo for å være sammen med henne.
Det virker ikke som vi er en del av familien eller som vi ikke passer inn i familien din.
For en normal far hadde i det minste ringt døtrene sine og fortalt at han reiste utenlands.
Som regel når du ringer, så ringer du til mamma for og snakke om Barnebidrag.
Ellers så er det meg som ringer til deg, for og høre hvordan du har det og fortelle at jeg er glad i deg.
Du har virkelig skuffet meg, når det kommer til pappa rollen, så har du MASSE og lære.
For en pappa er nettopp det du ikke har vært for meg de siste 15 åra.
Du har liksom bare vært en mann som jeg kalte for pappa.
Og jeg syntes det er skikkelig dårlig gjort at du ikke kan se det med egne øyne at du faktisk ikke har engasjert deg som far.
Jeg er glad i deg pappa, virkelig. Men dette går bare ikke mer for meg. Jeg blir lei meg, og jeg får vondt i hjertet.
Hilsen Caroline.
Jeg gråter enda når jeg leser det.. for det har ikke forandret seg en dritt.. det er helt likt som det alltid har vært..
Ikke missforstå, jeg er veldig glad i pappaen min, men han har aldri vært en pappa for meg.. han kjenner meg ikke, han vet ikke hva jeg liker og gjøre på fritiden min eller hvaslags mat som er ynglings maten min.. han vet ikke en gang min ynglings farge.. Men ikke missforstå, Jeg elsker lillesøsteren min over alt på jorden, hun er verdens nydeligste nurk.. men Pappa vil ikke ha noe kontakt med Mammaen min, og det sårer meg, for han har tross alt 2 barn med den damen. foreksempel nå når jeg ble 18 for 2 mnd siden, sa han til mamma at siden jeg hadde blitt 18 så ville trengte han ikke og forholde seg til mamma idet hele tatt lenger, og barnebidraget skulle jeg og han ordne, og jeg som hater virkelig HATER og snakke om penger og sånnt med pappa, for det er det mamma som har tatt seg av så lenge jeg kan huske,.,... så er dette veldig vanskelig og gjøre.. Jeg blir så lei meg av og tenke på at det er ganske sikkert at vis pappa hadde hatt muligheten hadde han lattvære og gifte seg med mamma og fått meg og søsteren min med mamma hvis han hadde hatt muligheten..
Men hva er det og gjøre da,, med en pappa som egentlig ikke er en pappa ? Han har aldri vært her når jeg har grått eller når hjertet mitt ble knust.. selv om han sier han er glad i meg og sånne ting.. hvor er han da når jeg har det vanskelig,, hvor er han når han som far skal stille opp for sin datter... det sårer meg fælt.. og tårene triller av tanken..

Tudles